Avataṃsakasūtraen

Avataṃsakasūtraen
Side av Avataṃsakasūtraen fra det kinesiske dynastiet Xīxià (1038–1237)
orig. अवतम्सक सूत्
SjangerHellig tekst innen mahāyānabuddhismen

Avataṃsakasūtraen på Commons

Avataṃsakasūtraen (sanskrit; devanāgarī: अवतम्सक सूत्र, tibetansk: སངས་རྒྱས་ཕལ་པོ་ཆེ་ཞེས-བྱ-བ་ཤིནཊུ-རྒྱས་པ་ཆེན་པོའི་མདོ, wylie: Sangs-rgyas phal-po-che zhes-bya-ba shin-tu-rgyas pa chen po’i mdo, mongolsk: Olangki burqan neretü masida delgeregsen yeke sudur, kinesisk: 大方廣佛華嚴經, pinyin: Dàfāngguăngfó huáyán jīng, koreansk: 대방광불화엄경, forkortet: 화엄경, hangul: Daebanggwang bulhwaeom gyeong, forkortet: Hwa-eom gyeong, japansk: けごんぎょう, rōmaji: Kegon kyō, vietnamesisk: Đại phương quảng phật hoa nghiêm kinh) er en hellig tekst innenfor mahāyānabuddhismen. Den er den nest største av mahāyānatekstene, og i størrelse er den bare overgått av den store prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers. Sūtraen har hatt enorm innflytelse på østasiatisk buddhisme.

Avataṃsaka er sanskrit og betyr «blomsterkrans». Teksten fremmer et holistisk verdensbilde: Alle ting og fenomener inneholder hverandre, gjennomtrenger hverandre og er innbyrdes avhengig av hverandre, liksom blomstene i en blomsterkrans. Intet element har en adskilt eller uavhengig eksistens utenfor helheten og hvert element inneholder en kopi av helheten. Hvert element reflekterer alle de andre liksom et nettverk av perler. Blant metaforene som brukes i teksten er Indras nett.

To av kapitlene utgjør omkring 1/3 av hele teksten og er bevart på sanskrit som egne tekster: Daśabhūmikasūtraen og Gaņdhavyūasūtraen. Den sistnevnte utgjør mer enn 1/4 av teksten. Lingvistiske bevis antyder en opprinnelse i Sør-India i det første århundre e.Kr., men der er også indre bevis som antyder en sentralasiatisk opprinnelse. Den tibetanske oversettelsen har 45 kapitler og er den mest komplette. Oversettelsen var basert på et manuskript på sanskrit fra Nepal i 39 000 vers, og ble foretatt mellom 878 e.Kr. og 901 e.Kr. i tempelkomplekset Samye i nærheten av Lhasa. Den omfatter fra 4 til 6 bind, i ulike utgaver av tekstsamlingen Kangyur i den tibetanske buddhistiske kanon.

To relativt komplette kinesiske oversettelser er basert på manuskripter fra oasebyen Khotan i det sentrale Asia. Den første ble foretatt i årene 418–421 e.Kr. og bestod av 34 kapitler og 60 bokruller. Den andre ble foretatt i år 699 e.Kr. på oppfordring av keiserinne Wǔ Zétiān (624–725) og omfattet 39 kapitler i 80 bokruller. En tredje større oversettelse fra årene 796–798 e.Kr. omfatter kapitlene 39 (40 bokruller) og 40 (en bokrull). Originalen var et manuskript på sanskrit fra Orissa, som stammet fra Latigiri i Bengal, og ble gitt i gave til keiser Dezong av Tang (742–805). I tillegg ble enkeltkapitler oversatt til kinesisk gang på gang fra 147 e.Kr. til 700-tallet e.Kr.

Under Suídynastiet oppstod de ti stadiers skole i Kina; dette var en Yogācāraskole som baserte sine læresetninger på Daśabhūmikasūtraen. Mot slutten av Suídynastiet og begynnelsen av Tángdynastiet oppstod Huāyán zōng eller Avatamsakaskolen. I likhet med skolen Tiāntái, som fokuserte på Lotussūtraen, var dette en synkronistisk skole innenfor tradisjonen Ekayāna: De ulike retningene eller «veier» i buddhismen betraktes som deler av «èn vei», som omfatter dem alle, og som selv er den ultimate veien. Skolen utpekte Avataṃsakasūtraen som Buddhas ultimate lære. I året 671 ankom den Korea under navnet Hwaeom jong, og i Japan ble den grunnlagt i 736 under navnet Kegon-shū. I klosterkomplekset Borobudur, Java, som ble bygd mellom 750 og 850, er det inngravert 460 relieffer fra Gaņdhavyū, som er den lengste delen av teksten.

En kommentar til Daśabhūmika sūtra, som er bevart på kinesisk, ble skrevet av den Sør-Indiske munken Nāgārjuna, grunnleggeren av Mādhyamaka. En annen prominent skikkelse innenfor mahāyāna-buddhismen, Vasubandhu, grunnleggeren av Yogācāra, skrev to kommentarer til Daśabhūmika sūtra.

Den eksegetiske tradisjonen i Sentral-Asia, Kina, Korea og Japan er enorm, og Avataṃsaka-litteraturen utgjør en egen avdeling med tekster innenfor mahāyāna-buddhismen, på samme måte som Prajñāpāramitā-litteraturen.

Grunnleggere
Templer
Hellige tekster
  • v
  • d
  • r

Indras nett

Avataṃsaka sūtra forkynner et holistisk verdensbilde, der alle ting og fenomener inneholder hverandre, gjennomtrenger hverandre og er innbyrdes avhengige av hverandre, liksom blomstene i en «blomsterkrans». Intet element har en adskilt eller uavhengig eksistens utenfor helheten. Og hvert element inneholder en kopi av helheten. Første kapittel av Śīkşānanda's oversettelse til kinesisk uttrykker denne holismen slik:

Mudraene til statuen av Buddha Vairocana i Tōdai-ji, Japan, uttrykker prinsippet «Alt i det Ene, og det Ene i Alt»

Det Ene er de Mange.
De Mange er det Ene.
I ordet skal meningen bli funnet.
I meningen skal ordet bli forstått.
Ikke-væren er Væren. Væren er Ikke-væren.
Formløshet er Form. Form er Formløshet.
Ikke-væren er Væren. Væren er Formløshet.
(Kapittel 1, 240)

Hvert element reflekterer alle de andre, liksom et nettverk av perler. Alle ting gjennomtrenger hverandre, og inneholder hverandre:

Alt er i En – En er i Alt.
Alle ting er nærværende i Enhet,
Enhet er nærværende i alle ting.

Min ego-het er nærværende i det absolutte,
Det absolutte er nærværende i min ego-het.

Alle vesener er nærværende i Buddha,
Buddha er nærværende i alle vesener.

Nirvāna er nærværende i samsara,
Samsara er nærværende i nirvāna.

Kosmos er nærværende i hver adskilte del,
Hver adskilte del er nærværende i kosmos.

Siste kapittel, med tittelen «å trenge inn i virkeligheten» (Gaņdhavyū), forteller om den unge pilegrimen Sudhana som i sin søken endelig ankommer palasset til Buddha Vairocana:

Tårnet er like bredt og rommelig som himmelen. Bakken er brolagt med edelstener av alle typer, og inne i tårnet finnes utallige slott, balkonger, trapper, rekkverk og ganger, som alle er laget av syv edle steinsorter ... Og inne i dette tårnet, som så uendelig rommelig og så utsøkt dekorert, finnes det mange hundre tusener av tårn, som hver enkelt er like vakkert utsmykket som hovedtårnet, og like rommelig som himmelen. Og alle disse tårnene som er så mange at deres antall ikke kan måles, står aldri i veien for hverandre. Hvert enkelt av dem bevarer sin fullkomne harmoni med alle de andre. Her er ingenting som hindrer at et tårn forener seg de andre, enkeltvis eller alle sammen. Her er en tilstand av fullkommen forening, og likevel fullkommen orden. Sudhana, den unge pilegrimen, ser seg selv i alle tårnene, såvel som i hvert enkelt tårn, som alle inneholdes i det ene tårnet og hvert tårn inneholder alle de andre.

Innholdet

Den tibetanske oversettelsen er den mest komplette, og inneholder 45 kapitler. I noen tilfeller blir slutten av kapittel 45 regnet som kapittel 46. I denne artikkelen ligger den tibetanske kapittelinndelingen til grunn med 46 kapitler. De to store kinesiske oversettelsene i 34 og 40 kapitler bruker to andre inndelinger, men for oversiktens skyld har vi brukt én enkelt ramme som referanse. De to tabellene lenger ned i artikkelen viser hvordan kapitlene i de ulike oversettelsene står i forhold til hverandre.

Første forsamling

Teksten er organisert i ni forsamlinger – ni ulike tilfeller hvor Buddha er omgitt av en forsamling av mennesker og mytiske vesener. Scenarioet i den første er stedet for Buddhas opplysning, utenfor Jetahulen. Den omfattes av de 11 første kapitlene.

Første kapittel er felles for alle tre oversettelsene, selv om titlene varierer noe. Det fortelles at Buddha var i en spesiell bevissthetstilstand under sin forkynnelse av teksten, en tilstand som kalles samādhi av oseanisk refleksjon. Samādhi er siste del av den edle åttedelte veien, og buddhister opererer med flere typer av denne tilstanden.

Kapittelet presenterer ti ulike forsamlinger rundt Buddha: 1) De innflytelsesrike, 2) de konstant lyttende, 3) dharma-beskyttere, 4) utsmykkere, 5) de som gir gaver, 6) de som frembringer læren, 7) de som har et stort potensial, 8) de som representerer dharma, 9) de som er sertifisert for dharma, og 10) de som avslører dharma. Det fortelles at Buddhas forkynnelse forårsaker seks ulike rystelser i naturen omkring. Tre av dem kategoriseres etter bevegelse som 1) rystende, 2) stigende, 3) plutselige og hurtige. Så følger tre jordskjelv som kategoriseres etter lyd: 1) eksploderende, 2) brølende, 3) knasende. De kan knyttes til de fem sanser og sinnet som den sjette, og tolkes som symbolske skjelv når portene som holder på uvitenheten brytes ned.

Buddha Vairocana, statue fra Royal Ontario Museum
Foto: KristyVan (15. august 2013)

Så følger fire kapitler som mangler i oversettelsen på 34 kapitler, men som finnes i den med 39. Andre kapittel dveler ved utseendet til Buddha, som omtales som Tathāgatha. Det fortelles om lys mellom hans tenner som skinner i ti retninger, og et lys som kommer til syne mellom øyenbrynene. Dette angår trikāya-læren om de «tre kroppene» til Buddha som fremviser overmenneskelige egenskaper.

Tredje kapittel forteller om bodhisattva Samantabhadra som går inn i en form for samādhi som kalles «Vairocana's sambogakāya». Samtidig utgår lys fra Buddhas hårstrå. Vairocana er en av de fem dhyanibuddhaer og sambhogakāya er en av de tre kroppene.

Fjerde kapittel handler om skapelsen av verdener eller planeter, som er rene land og «oseaniske verdenssystemer»: 1) deres årsaker og betingelser for å oppstå og utvikles, 2) deres fundament, 3) deres form og utseende, 4) deres natur og substans, 5) deres utsmykning, 6) deres renhet, 7) tilsynekomsten av Buddhaer i hvert enkelt, 8) deres livsløp, 9) deres evolusjon, 10) deres porter til ikke-differensiering. Femte kapittel fortsetter den detaljerte beskrivelsen av disse verdener.

I den tibetanske utgaven følger fire kapitler som ikke finnes i de to kinesiske versjonene. Kapitlene 6–9 fortsetter med enda mer detaljerte beskrivelser av de rene, oseanlignende verdener.

Tiende kapittel handler om Vairocana. Det er andre kapittel i oversettelsen til Buddhabhadra og det sjette i oversettelsen til Śīkşānanda. Det handler om Buddha Vairocana, som har skapt sin egen himmelske verden.

Kapittel 11 handler om en bodhisattva som heter Avataṃsaka. Dette kapittelet finnes bare på tibetansk, og er ikke bevart i de to kinesiske oversettelsene.

Andre forsamling

Scenarioene under den andre forsamlingen finner sted ved det universelle lyspallasset. De beskrives i kapitlene 12–17, som er 3–8 hos Buddhabhadra og 7–12 hos Śīkşānanda.

Tolvte kapittel handler om navnene til Buddha. Mañjuśrī bodhisattva mahāsattva ankommer forsamlingen. Ti ulike navn blir oppgitt: 1) Tathāgata, 2) en som er verdig gaver, 3) en som har egnet og universell kunnskap, 4) en med fullkommen klarhet og levevis, 5) Sugato, 6) den uovervunnede ridder med innsikt i verdenene, 7) en helt som overvinner og temmer, 8) lærer til guder og mennesker, 9) Buddha, 10) den verdensærede Ene. Det fortelles at tre Buddhaer har en spesielt dyp affinitet med de levende vesener på jorden, nemlig den historiske Buddha, Amitabha og Bhaișajyaguru.

Trettende kapittel omhandler de fire edle sannheter, utdypet i detalj av bodhisattvaen Manjusri. Fjortende kapittel forteller at det også begynner å strømme lys fra føttene til Buddha. I femtende kapittel blir ti bodhisattvaer bedt om å klargjøre den buddhistiske lære ytterligere, og de legger spørsmålene frem for Buddha. Sekstende kapittel omhandler rent levevis. Denne renheten angår sinnet, i hjemmet og respekt overfor sine foreldre. I syttende kapittel møter vi bodhisattvaen Verdig Leder, som stiller spørsmål til Buddha angående tro.

Tredje forsamling

Den tredje forsamlingen finner sted i Trayastrimsha-himmelen. Den beskrives i kapitlene 18–23, som er 9–14 hos Buddhabhadra og 13–18 hos Siksananda.

I attende kapittel stiger Buddha opp på Sumerufjellet, og blir tatt imot av Sri Shakra som regjerer over et pallass der oppe. Oppstigningen på fjellet er et symbol på oppstigningen til Trayastrimsha eller «himmelen av 33», som regjeres av Sri Shakra, også kalt Indra. Der underviser han de vesener som dveler der oppe.

I buddhismen opereres det med mange forskjellige himmeler i ønskenes region, formenes region og den formløse regionen. Sumerufjellet er et mytisk fjell som omtales i flere tekster, og som er sentrum for fire kontinenter. På toppen er himmelen av 33. Buddha beveger seg opp fjellet uten å forlate sitt sted under bodhi-treet, hvor han hadde sin oppvåkning. Dette viser at fjellet er symbolsk, og et symbol på uvitenheten som må overvinnes. Det beskrives et vidunderlig pallass der oppe. Og det omtales 10 Buddhaer som beskriver situasjonen i verden. De ser og erkjenner tidligere årsaker og tilstander som har frembragt den nåværende situasjon.

I nittende kapittel ankommer Buddhaer fra ti andre verdener eller Buddha-land, fra ti forskjellige retninger. Det samme skjer med dem og gjenspeiles i deres respektive verden. Og det synges en unison lovprisning til deres opplysning.

Tyvende kapittel beskriver de ti bostedene eller de ti verdener hvor disse Buddhaene hører hjemme.

Fjerde forsamling

Den fjerde forsamlingen finner sted i Suyamahimmelen. Den beskrives i kapitlene 24–27, som er kapitlene 15–18 hos Buddhabhadra og 19–22 hos Siksananda.

Femte forsamling

Den femte forsamlingen utspiller seg i Tusitahimmelen. Den beskrives i kapitlene 28–30, som er kapitlene 19–21 hos Buddhabhadra og 23–25 hos Siksananda.

Sjette forsamling

Scenarioet i den sjette forsamlingen utspiller seg i den himmelen som kalles Paranirmitavashavartin. Den beskrives i kapittel 31, som er kapittel 22 hos Buddhabhadra og kapittel 26 hos Siksananda.

Syvende forsamling

I den syvende forsamlingen er vi tilbake i det universelle lysets tempel. Denne seksjonen omfatter 12 kapitler i den tibetanske utgaven – kapitlene 32–43. Kapittel 32 mangler i begge kinesiske utgavene; i Buddhabhadras oversettelse mangler også kapittel 40.

Denne seksjonen omfatter kapitlene 23–32 hos Buddhabhadra, og 27–37 hos Siksananda.

Åttende forsamling

Også scenarioet i den åttende forsamlingen finner sted ved det universelle lysets pallass. Denne seksjonen omfatter kapittel 44, som er kapittel 33 hos Buddhabhadra og kapittel 38 hos Siksananda.

Niende forsamling

Under den niende forsamlingen er vi tilbake til denne verden, utenfor Jetahulen. Den beskrives i kapitlene 45–46, som tilsvarer kapittel 34 hos Buddhabhadra, kapittel 39 hos Siksananda og «kapittel 40» hos Prajna.

Innflytelse

Avataṃsaka sūtra har hatt stor betydning i østasiatisk mahāyāna-buddhisme. Både i Kina, Korea og Japan oppstod det egne buddhistiske skoler som var sentrert omkring denne teksten. I tillegg påvirket disse retningene Zen, spesielt i Korea, hvor deres innflytelse har vart helt frem til det 21. århundre.

De ti stadiers skole

Under Sui-dynastiet oppstod det i Kina en buddhistisk skole som baserte sine læresetninger Vasubandhus kommentar til Daśabhūmika sūtra. «De ti stadiers skole» var en Yogāchāra-skole, sentrert omkring forestillingen om en «lagerhus-bevissthet» (Ālaya Vijñana). Dens nordlige grein, representert av Dàochŏng (道宠) fra det nordlige Wei (北魏), hevdet at denne «lagerhus-bevisstheten» ikke var absolutt virkelig, men var gjenstand for forandring. Dessuten fremhevet de at Buddha-naturen ikke var noe «iboende», men ble oppnådd under opplysning. Denne nordlige greinen utviklet seg etter hvert til Fă Xiāng (法相) greinen av kinesisk Yogāchāra.

Den sørlige greinen ble grunnlagt av Huì Guāng (慧光), også fra det nordlige Wei (北魏), den ledende disippel av Ratnamati. Den ble senere absorbert av Huá-yán Zōng (華嚴宗) eller Avataṃsaka skolen.

Avataṃsaka-skolen

Ved slutten av Sui-dynastiet oppstod det i Kina en skole – Huá-yán Zōng (華嚴宗), som betraktet Avataṃsaka Sūtra som Buddhas høyeste og endelige lære. Skolen florerte under dynastiet Táng (唐, 618907). I motsetning til de ti stadiers skole, var Huá-yán Zōng synkronistisk, med et verdensbilde som oppløste skismet mellom Yogachāra og Madhyamika.

# Navn Levetid
Patriarker av Huá-yán Zōng (華嚴宗)
1. Dìxín Dù Shùn (帝心杜順), også kalt Dù Shùn (杜順) 557640
2. Yúnhuá Zhì Yăn (雲華智嚴), også kalt Zhì Yăn (智嚴) 602668
3. Xiánshŏu Fa Zàng (賢首法藏), også kalt Fa Zàng (法藏) 643713
4. Qingliáng Chéng Guān (淸涼澄觀), også kalt Chéng Guān (澄觀) 738839
5. Guífēng Zōng Mì (圭峯宗密), også kalt Zōng Mì (宗密) 780841

Zōng Mì var også en patriark av Heze Ch’an (Zen) skolen. Etter hans død i 841, forsvant skolen i Kina under Konfucianismens undertrykkelse av buddhismen i årene 841845.

Under dynastiet Sòng (宋, 9601280) ble skolen gjenopplivet og absorbert av Ch'an.

Lĭ Dōng Xuán (李通玄, 635730) var en legmann innenfor Huá-yán Zōng. Hans kommentarer til Avataṃsaka sūtra passerte stort sett ubemerket i hans levetid og i de påfølgende århundrer. Men under Sòng-dynastiet ble de populære i Ch’an skolen, hvor hans enkle beskrivelser og sterke ivektlegging av praktisk anvendelse hadde en sterk appell.

I Korea ble skolen grunnlagt under navnet Hwaŏm av Ŭisang (義湘, 625702). Som berømt tempelbygger, og en av de mest eminente av de tidlige Silla-munkene, reiste han til Kina og studerte ved Zhongnan-fjellet som en elev av Zhì Yăn og Fa Zàng.

Skolen nådde Japan under navnet Kegon i året 736, da Rōben (689722) inviterte den koreanske munken Simsang (審祥, d. 742) til tempelet Konshu-ji for å gi lektyrer om Avataṃsaka sūtra.

Keiser Shōmus (724748) ønske om å regjere Japan etter Kegon-skolens holografiske prinsipper, førte til grunnleggelsen av det store klosteret Tōdai-ji. I 752 dedikerte han en kollosal bronse-statue av Buddha Vairochana (Daibutsu) til Tōdai-ji. Statuen ble malt av den Sør-Indiske munken Bodhisena i årene 704706. Tempelet er fortsatt hovedsete for Kegon.

I Kamakuraperioden prøvde Gyōnen (12401321) å overtale Japans maktelite om å styre Japan etter de holografiske læresetningene i Avataṃsaka sūtra.

Sanskrit-manuskripter

Boken om de 10 stadier

Denne teksten er bevart i to manuskripter i The National Archives of Nepal, Kathmandu, skrevet i newari. Sanskrit-tittelen er Ârya Śrī daśabhūmikā sūtram (devanagari: आर्यश्रीदशभूमिकासूत्रम), «Den Store Herren [Buddha's] sūtra om de 10 stadier».[1][2] Et tredje manuskript fra Nepal (Daçabhumiçvara) er bevart i Cambridge University Library.

Teksten beskriver de «10 stadier» eller nivåer i den åndelige utviklingen hos en Bodhisattva.

Å trenge inn i virkeligheten

Det andre kapittelet av Avataṃsaka sūtraen som er bevart på sanskrit, er Ârya Gaņdhavyū Sūtram (devanagari: गण्डव्यूह सूत्रम). Gaņdhavyū betyr «å trenge inn i virkeligheten». Det er det største kapittelet i Avataṃsaka sūtraen, og utgjør mer enn 1/4 av hele teksten.

Også denne teksten er bevart i et newari-manuskript fra Nepal, som er oppbevart i The National Archives of Nepal, Kathmandu.[3]

Et annet manuskript fra Nepal er oppbevart i Cambridge University Library. Et tredje nepalsk manuskript fra det 11.-12. århundre er oppbevart i Cleveland Museum (55.49). Et fjerde nepalsk manuskript fra det 11.-12. århundre, befinner seg i Rockefeller-samlingen hos Asian Society. Ytterligere to nepalske maniskripter (M.70 og M.77) fra det 12.århundre, befinner seg i Los Angeles County Museum of Art.

Oversettelser til kinesisk

Avataṃsakasūtraen ble to ganger oversatt til kinesisk i en forholdsvis komplett form. I årene 418–421 e.Kr. foretok Buddhabhadra en oversettelse til kinesisk, bestående av 60 bokruller og 34 kapitler. Originalteksten var et manuskript fra den sentralasiatiske oasebyen Khotan.

Etter forespørsel fra Kinas keiserinne Wú, ble det foretatt en ny oversettelse av Śīkşānanda i året 699 e.Kr., i 80 bokruller og 39 kapitler. Den var også basert på et original-manuskript fra Khotan, men er mer ordrett og komplett. I 1984 ble en engelsk oversettelse av Śīkşānandas versjon utgitt av Thomas Cleary.[4]

I årene 796–798 e.Kr. foretok Prajña en oversettelse med samme tittel, bestående av 40 bokruller. Bokrullene 1-39 består av Gaņdhavyū sūtra (kapittel 39 i Śīkşānandas oversettelse). Bokrull 40 inneholder «kapittel 40» eller Samantabhadra-caryā-praņidhāna-rāja (devanagari: समन्तभद्र चर्या प्रणिधान राज) (kapittel 45 i den tibetanske oversettelsen). Denne er fraværende i oversettelsene til Buddhabhadra og Śīkşānanda.

Prajña bragte et signert sanskrit-manuskript fra kong Sivarka Devra av Odra (Orissa) til Kinas Keiser Te-Tsong etter en sjøreise i 794. Originalmanuskriptet kom fra de buddhistiske templene i Latigiri, Bengal, som ble bygd i det første århundre e.Kr.

Bind 12 av Śīkşānandas oversettelse, fra midten av det 14. århundre. Forside i gull og sølv, og tekst på indigo blått papir Ho-Am kunstmuséet, Korea

Plassering i den kinesiske buddhistiske kanon

Tekstsamling Buddhabhadra Śīkşānanda Prajña
Taishō Shinshū Daizōkyō
(大方廣佛華嚴經)
Bind 9, tekst nr 278 Bind 10, tekst nr 279 Bind 10, tekst nr 293
Zhōnghuá dàzángjīng (中華大藏經) Bind 12, tekst nr 86 Bind 12-13, tekst nr 87 Bind 66, tekst nr 1522
Tripitaka Koreana (高麗大藏經) Bind 8, tekst nr 79 Bind 8, tekst nr 80 Bind 36, tekst nr 1262
Bunyiu Nanjio Tekst nr 87 Tekst nr 88 Tekst nr 89

Avataṃsakasūtra-avdelingen (华严部, Huáyánbù) i Taishō shinshū daizōkyō

Bind Tekst nr Tittel Sanskrit-tittel Oversetter Bokruller
9 277 Samantabhadras meditasjonssūtra
佛説觀普賢菩薩行法經
Fóshuì guān pǔ xiánpúsà xíngfǎ
ārya-samantabhadra-dhyāna-nāma-mahāyāna-sūtra
(आर्य-समन्तभद्र–ध्यान-नाम-महायान-सूत्र)
Dharmamitra, oversatt mellom 424 og 442 e.Kr. 1
9 278 Avataṃsakasūtraen
大方廣佛華嚴經
Dàfāngguăngfó huá-yán jīng
Mahāvaipulya Buddhāvataṃsakasūtra
(महावैपुल्य बुद्धावतंसकसूत्र)
Buddhabhadra, oversatt i årene 418-421 e.Kr. 60
10 279 Avataṃsakasūtraen
大方廣佛華嚴經
Dàfāngguăngfó huá-yán jīng
Mahāvaipulya Buddhāvataṃsakasūtra
(महावैपुल्य बुद्धावतंसकसूत्र)
Śīkşānanda, oversatt i året 699 e.Kr. 80
10 280 Tuşitasūtraen
佛説兜沙經
Fóshuŏ dōusha jīng
Tuşita sūtra
(तुषित सूत्र)
Lokakśema, oversatt mellom 147 og 186 e.Kr 1
10 281 Bodhisattva mūlakarman sūtra
佛説菩薩本業經
Fóshuō púsà bĕnyé jing
Bodhisattva mūlakarman sūtra
(बोधिसत्त्व मूलकर्मन् सूत्र)
Lokakśema fra Dōng Wú, oversatt mellom 222 og 229 e.Kr. 1
10 282 Bodhisattva mūlakarman sūtra
佛説菩薩求佛本業經
Fóshuŏ púsà qífó bĕnyé jing
Bodhisattva mūlakarman sūtra
(बोधिसत्त्व मूलकर्मन् सूत्र)
Ukjent oversetter fra det østlige Jìndynastiet (317–420) 1
10 283 Bodhisattva daśalokams sūtra
(oversatt mellom 223 og 300 e.Kr.)
菩薩十住行道品
Púsà shí zhùhángdào pĭn
Bodhisattva daśalokams sūtra
(बोधिसत्त्व दस्हलोकम्स् सूत्र)
Dharmarakśa 1
10 284 Bodhisattva daśalokams sūtra
佛説菩薩十住經
Fóshuŏ púsà shí zhù jing
Bodhisattva daśalokams sūtra
(बोधिसत्त्व दस्हलोकम्स् सूत्र)
Ukjent oversetter fra det østlige Jìndynastiet (317–420) 1
10 285 Daśabhūmikasūtraen
漸備一切智徳經
Jiànbèi yi qiē-zhì-dé jing
Dharmaraksha 5
10 286 Daśabhūmikasūtraen
十住經
Shízhù jing
Kumārajīva (344–413) 4
10 287 Daśabhūmikasūtraen
佛説十地經
Fóshuŏ shídì jing
Dharmaraksha
Sīladharma (påbegynt av Dharmaraksha og avsluttet av Sīladharma i årene 785–804)
9
10 288 Daśasamādhisūtraen
等目菩薩所問三昧經
Děng mù púsà suǒ wèn sānmèi jīng
Dharmaraksha 3
10 289 Tathāgathānam Buddhaksetra-gunokta-dharma-paryāya
佛説較量一切佛刹功徳經
fóshuŏ liàoyiàng yi qiē fóschàgōng jing
Xuan Zang (玄奘, 602–664), oversatt ved Dazien-klosteret den 12. november 654 1
10 290 Tathāgathānam Buddhaksetra-gunokta-dharma-paryāya
顯無邊佛土功徳經
xiăn wú-biān fó-tŭ gōng-dé jing
Faxian (法賢, 377–422) 1
10 291 Tathāgatotpattisambhavanirdeśa
佛説如來興顯經
fóshuŏ rúlái xìngxiăng jing
Dharmaraksha 4
10 292 Lokottaraparivarta
度世品經
dùshì-pĭn jing
Dharmaraksha 6
10 293 Gaņdhavyūsūtraen/
Samantabhadra-caryā-praņidhāna-rāja
大方廣佛華嚴經
dàfāngguăngfó Huá-yán jīng
Prajña, oversatt 796–798 e. Kr. 40
10 294 Gaņdhavyūsūtraen
佛説羅摩伽經
fóshuō luómó-jiā jīng
Shen Jian (聖堅) fra det østlige Jìndynastiet (317–420) 3
10 295 Gaņdhavyūsūtraen
(liten del med «supplerende» materiale)
大方廣佛華嚴經入法界品
Dàfāngguăngfó huá-yán-jīng rùfă-jiè-pìn
Gaņdhavyū sūtra Divākara, oversatt i året 680 e.Kr. 1
10 296 Samantabhadra-caryā-praņidhāna-rāja
文殊師利發願經
wénshūshílì Fā-yuàn jīng
Buddhabhadra 1
10 297 Samantabhadra-caryā-praņidhāna-rāja
普賢菩薩所説經
pǔxián púsà suŏ jng
Bù Kōng (不空, 705–774) 1
10 298 1
10 299 5
10 300 1
10 301 1
10 302 1
10 303 2
10 304 1
10 305 Śraddhābalādhānāvatāramudrā
信力入印法門經
xìn lì rùyìn fǎmén jīng
Dharmaruci
(oversatt 504 e.Kr.)
5
10 306 1
10 307 1
10 308 1
10 309 10

Den tibetanske oversettelsen

Samyeklosteret i nærheten av Lhasa.
Foto: Fountain Posters (5. oktober 2012)

Den tibetanske oversettelsen av Avataṃsakasūtraen er den mest komplette. Den omfatter fra 4 til 6 bind, i ulike utgaver av tekstsamlingen Kangyur i den tibetanske buddhistiske kanon. I Kangyur utgjør den en hel seksjon som noen ganger kalles «den største lotusblomst» (tibetansk: ཕལ་ཆེན, Wylie: Phal chen), og andre ganger «den største av store lotusblomster» (tibetansk: ཕལ་པོ་ཆེ, Wylie: Phal-po che).

Tekstens størrelse og omfang antydes av antall sider i enkelte utgaver av Kangyur: Peking Kangyur 3 179 sider, Cone Kangyur 3 383 sider, Derge Kangyur 3 087 sider, Snar-tang (Narthang) Kangyur 4 529 sider, Urga Kangyur 3 085 sider og Lhasa Kangyur 4 434 sider.[5]

Oversettelsen ble foretatt mellom år 878 og 901 e.Kr. i klosterkomplekset Samye, i nærheten av Lhasa. Oversetterne var den innfødte tibetaneren Lotsa Ba Yeshé Dé fra skolen Nyingma i samarbeid med tre indiske munker: Jinamitra, Prajñāvarman og Surendrabodi (Wylie: lha dbang byang chub). Originalen var et manuskript på sanskrit fra Nepal, i 39 000 vers og 45 kapitler, med tittelen Buddhāvataṃsaka nama mahāvaipulya sūtra (devanagari: बुद्धवतम्सक नम महावैपुल्य षूत्र). Buddhāvataṃsaka (devanagari: बुद्धवतम्सक) betyr «Buddhas blomsterkrans». Mahāvaipulya (devanagari: अहावैपुल्य) betyr «den store utvidelse eller tilføyelse», og ble brukt av mahāyānaskolene om deres mest hellige tekster.

Den tibetanske tittelen er Sangs-rgyas phal-po-che zhes-bya-ba shin-tu-rgyas pa chen po’i mdo (སངས་རྒྱས་ཕལ་པོ་ཆེ་ཞེས-བྱ-བ་ཤིནཊུ-རྒྱས་པ་ཆེན་པོའི་མདོ), som er en ordrett oversettelse fra sanskrit.

Den tibetanske utgaven ble i sin tur oversatt til mongolsk under Liγdan qaγan av Čaqar (1588–1634) og innlemmet i Liγdan qaγan Kangyur fra 1629. Den mongolske tittelen er olangki burqan neretü masida delgeregsen yeke sudur.

Plassering i Kangyur

Personer
Institusjonelle roller
Templer
Hellige tekster
  • v
  • d
  • r