André Glucksmann
| André Glucksmann | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Joseph André Glucksmann 19. juni 1937[1][2][3][4]  Boulogne-Billancourt (Hauts-de-Seine, Île-de-France, Frankrike)[2][5] | ||
| Død | 9. nov. 2015[3] (78 år) 10. arrondissement (Paris, Île-de-France, Frankrike)[6][5] | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, statsviter, skribent, thinker | ||
| Utdannet ved | École normale supérieure de Fontenay-Saint-Cloud Lycée du Parc | ||
| Ektefelle | Françoise Villette[7] | ||
| Barn | Raphaël Glucksmann | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Det europeiske akademi for vitenskap og kunst | ||
| Utmerkelser | Offiser av Æreslegionen | ||
André Glucksmann på Commons | |||
André Glucksmann (født 19. juni 1937 i Boulogne-Billancourt i Frankrike, død 10. november 2015 i Paris) var en fransk filosof og skribent. Han regnes blant «de nye filosofer» (nouveaux philosophes) i Frankrike, sammen med blant andre Bernard-Henri Lévy og Alain Finkielkraut.
Liv og virke
Bakgrunn
André Glucksmann var sønn av to østerrikske jøder som flyktet til Frankrike da Adolf Hitler kom til makten. Faren kom fra Bukovina, moren fra Praha. Faren døde ung, og familien var nær ved å havne i konsentrasjonsleir, men ble reddet ved sønnens franske statsborgerskap. Under siste delen av annen verdenskrig arbeidet og bodde familien på et barnehjem som familien Rothschild hadde opprettet. Da André var ti år, forlot hans mor ham slik at han fikk klare seg på egen hånd.
Skribent, filosof
André Glucksmann, som deltok i maiopprøret i 1968, ble medlem av kommunistpartiet da han var 13 år, men trådte ut i forbindelse med Ungarnoppstanden. Etter å ha svermet for Maos kulturrevolusjon tok han med tiden avstand fran sosialismen, og har senere, påvirket av Raymond Aron, i 2000-årene tatt politisk stilling for høyresiden.
Han var en av de fremste filosofene som virket ved CNRS, der han konsentrerte seg om de filosofiske sidene ved krig og atomvåpen, for senere å sette marxismen og nazismen på samme linje, som for eksempel i boken La Cuisinière et le mangeur d'hommes, réflexions sur l'État, le marxisme et les camps (1975), som ble til etter lesningen av Aleksandr Solsjenitsyn. Med denne boken bidro han sterkt til at de franske filosofene distanserte seg fra marxismen, og til opplysning om Gulag.
Han fikk sitt definitive gjennombrudd med Les Maîtres penseurs (1977), som behandler de tyske «mestertenkerne» Fichte, Hegel, Nietzsche og Marx. Han kritiserer deres revolusjonsromantikk, som han mener la grunnlaget for de totalitære statene som vokste frem på 1900-tallet.
Glucksmann skildret Berlinmurens fall i fransk presse. Han støttet tsjetsjenerne under den første tsjetsjeniakrigen og den andre tsetsjeniakrigen, stilte seg bak invasjonen i Irak 2003, og støttet Nicolas Sarkozy da han i 2007 stilte opp som presidentkandidat.
Som filosof har han kritisert blant annet marxismen for et forvrengt frihetsbegrep, når den egentlig bare har ført til dannelsen av nye maktstrukturer som etter hans mening går frem med vold mot det som avviker fra deres paradigme.[8] Han utgjør en av hovedpersonene i nouveaux philosophes, en gruppe franske filosofer som går inn for antitotalitære standpunkter, og som brøt med Marx, Nietzsche og Hegel.
Han var medlem av Cercle de l'Oratoire, som ble dannet etter terrorangrepene den 11. september 2001.
Bibliografi
- Une rage d'enfant (2006)
- Le Discours de la haine (2004)
- Ouest contre Ouest (2003)
- Descartes c'est la France (1987)
- Dostoïevski à Manhattan (2002)
- La Troisième Mort de Dieu (2000)
- Cynisme et passion (1999)
- Le Bien et le mal (1997)
- De Gaulle où es-tu ? (1995)
- La Fêlure du monde (1993)
- Le XIe commandement (1992)
- Silence, on tue (1986), med Thierry Wolton
- L'Esprit post-totalitaire, précédé de Devant le bien et le mal (1986), med Petr Fidelus
- La Bêtise (1985)
- La Force du vertige [Avskrekkingens filosofi]. Metope forlag. 1987 [1983].
- Cynisme et passion (1981)
- Les Maîtres penseurs [Herretenkerne]. Gyldendal Norsk Forlag. 1978 [1977].
- La Cuisinière et le Mangeur d'Hommes, réflexions sur L'état, le marxisme et les camps de concentration [Kokkepiken og menneskeeteren – et essay om forholdet mellom staten, marxismen og konsentrasjonsleirene]. Gyldendal Norsk Forlag. 1978 [1975].
- Discours de la guerre, théorie et stratégie (1967)
Referanser
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Andre Glucksmann, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Andre-Glucksmann, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Le Monde, «Mort d’André Glucksmann, le philosophe en colèreEn savoir plus sur http://www.lemonde.fr/disparitions/article/2015/11/10/mort-d-andre-glucksmann-le-philosophe-en-colere_4806244_3382.html», utgitt 10. november 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 3. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Andre Glucksmann, Munzinger IBA 00000017493, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b fichier des personnes décédées, oppført som Glucksmann, Joseph André, deces.matchid.io, besøkt 17. juli 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le Monde, «Mort d’André Glucksmann, le philosophe en colèreEn savoir plus sur http://www.lemonde.fr/disparitions/article/2015/11/10/mort-d-andre-glucksmann-le-philosophe-en-colere_4806244_3382.html#oOWvdzPrvOsT9VrG.99», utgitt 10. november 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.ex-pcf.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Filosofilexikonet, red. P. Lübcke, s. 191
Eksterne lenker
- (en) André Glucksmann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Ruth Löthmarker, "Filosofen Glucksmann går till höger", SvD Under strecket 20. april 2007
